og det er det fortsatt.
Da er jeg her igjen.. og nå er det en stund siden sist igjen.. men nå har endelig ting begynt å roe seg igjen og jeg kan begynne å tenke på bloggen og det som hører med denne koselige hobbyen, jeg har heller ikke fått vært inne å kommentert hos dere, men jeg har vært innom å lest så jeg har fulgt med dere alle sammen.
Har lyst til å dele med dere hvordan tiden i fra oktober og frem til i dag har vært.
Eller det hele starta vell egentlig da min far ble syk i slutten av august måned, da fikk han dobbelsidig blodpropp i lungene og havna på sykehuset og berga livet så vidt. Han ble nå frisk igjen og følte seg så bra som han aldri har vært før og gleda seg til å få begynne på nytt igjen. Jeg var med han på kontroll 12 oktober i fjor og da var ting veldig bra og han kunne begynne å kutte ut medesin og leve normalt igjen. Noe han var veldig glad for.
Men gleden skulle ikke vare lenge, desverre.Dagen etter at han hadde vært på kontroll ble han utsatt for ei trafikk ulykke, det skjedde da han var ute å kjørte scoteren som han bruke når han skal frem og tilbake på butikken eller andre ærender. Da pappa var på vei hjem igjen var det en bil som skulle svinge over veien og inn på en annen vei, han så ikke pappa som kom andre veien og dermed så kjørte min far rett inni denne bilen. Og da bar det rett på sykehuset igjen. Skadene var mere alvorlig en vi trodde, så på dagen etter så ble han sendt til Trondheim i helikopter, jeg ble med han og var der den helga. Han ble lagt i respirator da han var i Kristiansund og i den ble han liggende i flere uker.Skadene var som sagt mye mere omfattende enn vi trodde. Det var et lite brudd i nakken og en ganske alvorlig ryggmargsskade + en knust kneskål og skade i foten. I trondheim ble han opperert for å få ut væsken som hadde samla seg i ryggmargen og bruddet i nakken ble stabilisert. Hele greia endte med at han ble lam i fra brystet og ned og dermed fult pleiepasient. Han fikk også en skade i maven som gjorde at det ble problematisk og puste og lungene som før var svake ble enda svakere.
Jeg var oppe i Trondheim sammen med han i noen dager før jeg dro hjem igjen og opp igjen senere da de skulle begynne å vekke han. Derifra ble han sendt til Kristiansund igjen. Han var fullt sengeliggende og pleiepasient, og han var fortsatt koblet til respirator maskin, det begynte å prøve å koble han fra etterhvert og etterhvert så fikk han opperert inn et rør i halsen slik at han kunne kobles til oksygen på den måten og dermed bli kvitt respiratormaskinen. Og i perioder gikk dette veldig bra men det var også nedturer der jeg ble oppringt og måtte reise til sykehuset og være der natten over da vi trodde han skulle dø fra oss. Men han ble bedre og bedre og de klarte å få han opp i en rullestol, men han var avhengig av pustehjelp så han ble fortsatt værende på sykehuset og inntenesiv avdelingen. Tross i sine skader hadde han noen bra uker og ei bra jul.. men noen nedturer var det nå .. det var et skritt frem og to tilbake innimellom. Men vi trodde at dette skulle han klare og at han etterhvert kansje kunne få prøvd opptrening eller komme seg på sykehjemmet. Men slik skulle det ikke gå.
Vi merka at han ble svakere og svakere og vi følte etter hvert at vi mista litt kontakt med han. Dette begynte rett over jula. Og den 25 januar fikk vi beskjed om at det ikke var noe mere å gjøre for han. Lungene hans ville rett og slett ikke mere og skadene han fikk etter ulykken var såpass store at de ikke kunne gjøre noe mere for han. Dette fikk vi beskjed om 25 januar av en lungspes. som var kommet fra Trondhiem for å undersøke og vurdere han. Jeg dro på sykehuset klokka 8 den dagen og var der til ca halv ett før jeg reiste hjem etter møte med legene der . Da var jeg innstilt på å samle det som er av fam. for å si hade til min far og innstille meg på å sitte hos han til han døde. Jeg hadde vært hjemme i 3 timer da de ringte fra sykehuset om at jeg måtte komme igjen for han var veldig dårlig.. jeg satte meg igjen inni bilen for å kjøre men denne gangen rakk jeg ikke frem. Pappa døde før jeg rakk dit.. han ble 64 år gammel...:(
Det er veldig trasig å tenke på at jeg ikke rakk frem, men slik er det bare. Det var ingen tegn på at dette skulle gå så fort. Men jeg er glad for all den tid jeg har brukt på å tilbringe på sykehuset. Jeg føle på en måte at jeg har levd i en boble i 4 månder. Livet mitt har bestått i å være på jobb, og sykehusbesøk. Jeg har gått med konstant angst for at telefonen skulle ringe. Den hadde jeg med meg overalt. Klarte ikke å slappe av. Det var bare jeg og søstra hans som er famelie så det ble mye på meg. Men jeg er glad for all den tiden jeg tillbrakte der og ikke minst takknemmelig for den varme og omsorg alle på inntensiven viste pappa og oss pårørende. Vi fikk komme å gå som vi ville og de ringte med en gang det var noe. Jeg er dypt imponert over jobben de gjør. Har virkelig fått sett hvordan dette kan være.. etter å ha tilbrakt flere netter ved sengen til pappa og vært der mye på dag.
Kommer til å huske de dagene da vi trillet rullestol rundt omkring på sykehuset og denne tiden han var der. Jeg huske veldig godt da jeg gikk fra han den dagen han døde og hvor fin han var når han lå der etter at han døde. De klærne har han også på seg i kista.
Vi hadde en kjempe fin begravelse, jeg hadde valgt ut sanger og hadde en til å synge solo i kirka. SÅ han fikk en fin begravelse.
Jeg har ikke hatt det beste forholdet til min far, men da denne ulykka skjedde så valgte jeg å legge alt til side og rett og slett stille opp for han og være tilstede. Noe jeg er veldig glad for at jeg gjorde den dag i dag.. det ble 3.5 inntense månder, men også flotte månder der jeg fikk fortelle min far at jeg var glad i han.
Dette ble et litt rotete innlegg, men jeg hadde litt behov for å fortelle dette. Nå er hverdagen her igjen og jeg kan konsentrere meg om jobben og ting i rundt meg igjen. Så nå er jeg tilbake i bloggens verden igjen. Har en del som ligger klart til blogging.
Ha en fin kveld alle sammen :)
